I dag er jeg ærlig mot meg selv.
Jeg skaper mitt eget rom.
Mediterer litt. Skriver noe. Skaper et lite kunstverk.
Tar et dypt pust.
Kjære usikkerhet, skam og tvil.
På innsiden av meg finnes det en dypere forståelse. En dyp kunnskap.
Men hvor mange ganger har jeg ikke latt ditt perspektiv få fotfeste?
Skreket mot verden. Mot meg selv.
Jeg vet at min jobb er å adressere det, at ved å møte det som gjør vondt med verdighet finner jeg også det som er vakkert, jeg finner det som kan ta meg videre.
Jeg tar et dypt pust.
Jeg finner frem til det stedet på innsiden som finnes i oss alle.
Det stedet der det alltid er rolig.
En kjerne. En stabilitet. Det er meg.
Her kan jeg lande mykt. Jeg finner en enorm styrke.
Når jeg kommuniserer fra dette stedet vet jeg at jeg gir fra det som er meg.
Motgang lærer oss kanskje hvordan vi danser med livet.
Men hver gang vi kommer tilbake til oss selv, til den kjernen, kultiverer vi ny godhet og kunnskap vi kan sende ut ifra oss selv. Si det som ikke har blitt sagt med vennlighet. Med kjærlighet. Minne oss selv på at alt vi kommuniserer fra oss selv har dyp påvirkning på verden rundt oss.
Jeg stryker den varme hunden min. Tar et dypt pust sammen med ham.
I dag er jeg er ærlig med meg selv.
Jeg hviler. Lytter. Skaper et tettere forhold.
Lærer meg å skifte mellom disse øyeblikkene med verdighet.
Alt det krever er å huske på meg selv oftere. Med respekt.
Gjennom en linse av medfølelse. Et nytt perspektiv.